Kronikk av Ragnhild Angell Wennberg
Er du som meg, som er merket for livet av korpsmiljøet?
Lite visste jeg den gangen om hvordan kjærlighetsliv, karriere, vennskap, reiser og interesser ville farges av at jeg den høsten begynte som aspirant i Kristiansand Skolemusikkorps.
"På hvilke andre arenaer kan man være med, passe inn, bidra, selv om man kanskje aldri blir sånn kjempeflink eller har ambisjoner
om å bli det", skriver kristiansanderen Ragnhild Angell Wennberg (46) om korpsmiljøet. Foto: Jacob J. Buchard
om å bli det", skriver kristiansanderen Ragnhild Angell Wennberg (46) om korpsmiljøet. Foto: Jacob J. Buchard
Publisert: 31. oktober 2025 i Fædrelandsvennen
Det er torsdag morgen hjemme hos oss. Nistene er klare, frokosten er fortært. Mor slurper en kaffe og planlegger dagen med minstejenta - skole, middag og så øvelse med skolekorpset. Over høyttaleren spilles Army of the Nile, etterfulgt av March of the Minesweepers.
– Hør så fin barytonen er her, sier jeg ivrig, og jenta nikker.Dette har liksom blitt litt vår greie. Frøkna har nettopp gått fra tenorhorn til baryton, og mor har etter 19 års pause funnet fram den gamle fløyta og fått være med på noen av skolekorpsøvelsene.
Det er torsdag morgen hjemme hos oss. Nistene er klare, frokosten er fortært. Mor slurper en kaffe og planlegger dagen med minstejenta - skole, middag og så øvelse med skolekorpset. Over høyttaleren spilles Army of the Nile, etterfulgt av March of the Minesweepers.
– Hør så fin barytonen er her, sier jeg ivrig, og jenta nikker.Dette har liksom blitt litt vår greie. Frøkna har nettopp gått fra tenorhorn til baryton, og mor har etter 19 års pause funnet fram den gamle fløyta og fått være med på noen av skolekorpsøvelsene.
Hvor mange andre fritidsaktiviteter kan man ta opp etter så lang pause og attpåtil dele med barna sine?På hvilke andre arenaer kan man være med, passe inn, bidra, selv om man kanskje aldri blir sånn kjempeflink eller har ambisjoner om å bli det?
Artikkelforfatteren med pikkolofløyte på 70-årsjubileumsbildet til
Kristiansand Skolemusikkorps i 1996. Foto: Fotoservice AS Søgne
Kristiansand Skolemusikkorps i 1996. Foto: Fotoservice AS Søgne
Det finnes ingen reservebenk i skolekorpset, men alle krefter trengs for å skape noe sammen. Og det er når vi skaper noe sammen, opplever noe sammen, at vi bindes sammen.
I skolekorpset lager man historien sin sammen med andre unge mennesker, uavhengig av alder, kjønn, funksjonsnivå, sosial status eller musikalske – og sosiale – ferdigheter.
Hvordan hadde egentlig livet sett ut hvis jeg ikke en høstdag i 1990 hadde mast meg til å få utdelt en fløyte i det gamle ekserserhuset i byen?
Lite visste jeg den gangen om hvordan kjærlighetsliv, karriere, vennskap, reiser og interesser ville farges av at jeg den høsten begynte som aspirant i Kristiansand Skolemusikkorps.
Hvordan hadde egentlig livet sett ut hvis jeg ikke en høstdag i 1990 hadde mast meg til å få utdelt en fløyte i det gamle ekserserhuset i byen?
Lite visste jeg den gangen om hvordan kjærlighetsliv, karriere, vennskap, reiser og interesser ville farges av at jeg den høsten begynte som aspirant i Kristiansand Skolemusikkorps.
Jeg visste ikke at jeg noen år senere skulle rusle rundt i York i England med korpsvennene mine, og bestemme meg for at her - her ville jeg studere historie en dag.
Og at jeg 15 år senere skulle realisere det, og møte faren til barna mine.
På veien dit hadde jeg en periode hatt en walisisk kjæreste som var militærmusiker i Tyskland, noe som hadde gjort meg trygg nok i engelsk til at jeg våget å studere utenlands.Og jeg nevnte kanskje ikke at jeg møtte ham på korpstur?
Og når jeg nå fikk vite at det gamle skolekorpset mitt søker etter gamle medlemmer i forbindelse med neste års 100-jubileum - da må jeg innrømme at g-nøklene begynte å danse i halvtakt foran meg. Jeg ble rett og slett skikkelig gira og fikk lyst til å være med og bidra.
Som 22-åring flyttet jeg til Oslo «og kjente ingen», men tok med meg fløyta og ble en del av gjengen i Østre Aker Musikkorps.
Selv om jeg bare måtte hjem til Kristiansand hver 17. mai for å gå drilloppvisning med Tveit Union Musikkorps.
Det å spille i korps blir en livsstil som setter seg under huden på deg. Fremdeles etter så mange år får jeg gåsehud av trommemarsj, og lukter, lyder og mennesker tar meg tilbake til minner om turer til både Knaben og det store utland, om samhold, intern humor, og mange, mange timer med kortspill og latter på madrasser i gymsaler i Norge og Danmark.
Og når jeg nå fikk vite at det gamle skolekorpset mitt søker etter gamle medlemmer i forbindelse med neste års 100-jubileum - da må jeg innrømme at g-nøklene begynte å danse i halvtakt foran meg. Jeg ble rett og slett skikkelig gira og fikk lyst til å være med og bidra.
Tenk om vi for eksempel kunne samle 100 tidligere musikanter for å markere 100 år med skolekorps i byen? 100 veteraner og Gammel jegermarsj i 100, liksom? (Eller er 100 for tregt…?)
Kristiansand og Grim Skolemusikkorps, som det heter i dag, ble stiftet som Kristiansand Guttemusikkorps 8. april 1926. Nå er de på jakt etter tidligere medlemmer, gode historier, gode forbilder og bilder fra 100 år som en av byens viktigste opplæringsarenaer for musikk.
Er du som meg, som er merket for livet av korpsmiljøet, som har gifta deg med en tidligere korpskollega, og nærmest dytter ungen inn på skolekorpsøvelsen, eller er du en av dem som lot det bli med noen år i skolekorpset?
Er du en av dem som bare var med for turene, eller fordi du var forelska i noen i korpset? Har du en god anekdote, et godt bilde, et godt (eller dårlig…?) minne om svette dager i uniform, om haglkorn under klaffen på piccoloen (jepp, det skjedde, i Tordenskjolds gate den 17. maien det var så kaldt), bussturer med Ribe-loff og Nutella, eller forsøk på å lure nattevaktene med lusking mellom hyttene på Hovden?
Da håper jeg du tar kontakt med Kristiansand og Grim Skolemusikkorps. Du finner dem på nett og på Facebook.
Eller du kan ta kontakt med meg.
Fremaaaaaad marsj!